Plymouth Massachusetts.

For 392 år siden kastet Mayflower anker rett utenfor Plymouth. Den 3 mnd lange ferden fra Plymouth i England med totalt 132 personer ombord. 30 av de var mannskap og 102 passasjerer til den nye verden. Mayflover II er en replika av denne skuta og er i dag et flytende museum. Som litt over snittet interessert i slike ting måtte vi ombord. Ikke mye luksus på passasjerdekket på denne 100 fot store skuta, men frem kom de og orginalen seilte tilbake til England også.

Vi hadde plassert oss i en bøye tilhørende Plymouth Yacht Club og lå fint i le tett sammen med andre lokale båter.
Hjuldamper uten damp har de også her i Plymouth. Drift på skovlene - ikke noe tull på denne hjulbåten.

Dagen etter - mandag 11 juni satte vi kursen for Boston og fikk en fin seilas nordover noen timer. Vi hadde sett for oss en bukt syd for Boston hvor vi kunne ligge for dregg. Offentlig kommunikasjon fra Hull Bay var ferge rett inn i sentrum. Masse plass og gode bunnforhold for dreggen. Tirsdagen tok vi jolla inn til land og startet på spaserturen til fergeleie. Litt lengre enn vi hadde trodd, men til slutt kom det en buss. Bussen rakk selvfølgelig ikke fergen, men vi fikk 1 time på fergeleie og snakket med lokale fiskere. Lobster fangst er veldig stort på hele kysten. Det ligger teiner over alt. Fiskern fortalte at de fikk ca 8 usd for 1 kilo. Det neste leddet som pakket og sendte videre tok 6 usd og i butikken kostet den ca 20 usd. 36 timer etter hummeren er fanget bør den spises eller foredles. 70 % av det de fanget ble eksportert. Midt østen, Japan og Europa var mottakere. 150 -250 kg på en vanlig dag pr fiskebåt, og da har de sortert og kastet ut de under minstemål, hunner med egg osv. Det trengs fra 300 til 1000 teiner for å få til dette.

Fergeturen til Boston gikk uproblematisk, riktignok med en liten sigthseeing tur rundt til noen andre tettsteder før vi endte opp i byen. En spasertur rundt i Boston var på sin plass. Fin by med gamle trivelige strøk og en del moderne bebyggelse som passet inn. I denne byen var det faktisk en del mennesker ute på gata og ikke bare turister.

Returen fra Boston skulle være mye korterer med direkte båt til Hingham. Vi rakk en tidligere ferge og alt så lovende ut for rekke siste bussen hjem. Billetter kunne kjøpes av serveringsdamen, og hun forklarte at denne fergen ikke gikk direkte til Hingham. Først en tur veldig nære vår holdeplass, før den returnerte til Boston for en ny tur med stopp i Hingham. Vi kunne bare sitte ombord og siden baren var åpen ble det en grei time. Den siste bussen hjem hadde forlatt oss og vi var mentalt forberedt på en lang gå tur hjem til jolla. Magnus viste frem tommelen og vips så stoppet det en Mini Cooper. Sjåføren trodde nok at det var Fredrik og Magnus som trengte skyss, og ble nok litt forundret da Gjermund og jeg kom løpende i tillegg. Mini Cooper er jo som kjent en stor bil og vi fikk plass alle sammen. Hun hadde selv blitt akterutseilt av bussen en gang og fått sitte på med en. Så hun viste hvordan dette kunne føles. Veldig hyggelig dame som kjørte oss helt ned til jolla. Vi har så langt bare truffet hyggelig og hjelpsomme mennesker.

De neste hyggelige vi skulle møte var veldig planlagt. Sonia og Joe som vi møtte på St.Martin har vi brukt som leveringsadresse for deler til en varmer, som skal monteres ombord. De bor i Hamilton og Marblehead kan være en god møteplass. 13 juni la vi oss i en bøye tilhørende Corinthian Yacht Club i Marblehead. Ca 2000 bøyer fyllte denne bukta som var delt på 3 yacht klubber. USD 45 pr natt inkl bruk av do/dusj på land, og launch service. Denne klubben hadde i sesongen 3 store båter og 7 personer som jobbet med å hente/bringe folk fra kl 08.00 til kl 23.00. Flott tilbud og flotte lokaler med dresscode. Terrassereglene var ganske greie. Ingen bruk av mobiltelefon, ikke uten sko osv. Blå blazer var ikke påkrevet, men det hjelper.

Marblehead var et veldig koselig sted. Et sted med masse seileraktivitet og en bra plass å starte montering av varmer. Her var det mulig å få tak i ting som mangler - noe det alltid gjør. Torsdag kom våre venner fra Hamilton og vi inviterte på middag. Ikke laget ombord denne gangen, men på et egnet sted nær brygga. Jeg fikk prøvd den kjente New England Lobster'n. Nok en gang ble dette et veldig hyggelig møte, og Sonia solgte inn nok et treff lenger nord i Maine. De har en bolig nr 2 oppe i Muscongus Bay, hvor de tilbringer helgene. Her skulle vi stelles for med mat og drikke, klesvask og sove i senger. Høres ikke dumt ut!
Dette er jo i ruta vår nordover så det kunne jo passe bra. Før de forlot oss orsdag kveld fikk vi alle pakkene med deler de hadde mottatt. I tillegg hadde Sonia laget Chilli til oss. Øl, tacochips fulgte med som tilbehør og ferskt brød til frokost. Fredagen og lørdag formiddag gikk med til litt montering av varmer samt å vente på bedre vær - dvs vindskift.

Lørdag satte vi kursen mot Gloucester noen få nm nordover. Vi fant en plass midt i havna og droppet ankeret. Gloucester er full av fiskere og fiske historie. Søndagen var det tur på byen og vi startet med The Maritime Heritage Center, som hadde lokal historier og informasjon om fiskebankene utenfor. Her var det også noen flotte båter av forskjelloge størrelser. Flatbunna ro dory'er var spesialitet her. Daglige treningsøkter med alt fra 2 til 6 årer og foreberdelser til den kommende roregattaen. Videre kom vi borti en annen kar som hadde bygd en flott skute for 15 år siden. Fulltidsjobb for han og kona, med turer for skoler,firmaer og allmuen. Han påstod at han klarte å leve av denne strøkne 65 fots store skuta. www.schooner.org

Mandag morgen 18 juni dro vi videre til Isles of Shouls. En liten øygruppe øst av Portsmouth som er privat eid. Her hadde vi lest at det var bare å låne en bøye hvis den var ledig og heller overlate den til den rettmessige eieren hvis han dukket opp. Det kom kun 2 båter til i løpet av ettermiddagen og kvelden, så det ble ingen kamp om bøyene. Den ene av øyene her - Smuttynose - har en historie om dobbeltmord på nordmenn. 6 norske immigranter (3 par) bodde i Horntvedt huset i 1873. Kara hadde seilt til fastlandet for å kjøpe agn, og ikke returnert innen kvelden. Damene som var igjen ble vekket av en brutal kar med øks som drepte 2 av dem. Maren klarte å stikke av og gjemte seg blandt klippene. Hun klarte seg gjennom natten iført kun en blodig nattkjole. Øksemorderen var fiskeren Lewis Wagner, som skulle stjele pengene de hadde spart til ny båt. Maren identifiserte Lewis, som ble tatt og hengt. Vi hadde ikke besøk av noen ombord, men Magnus og Fredrik tok en tur i land på en av de andre øyene og ble stup bombet av sinte måker. Sel var det også masse av på en av de ytterste holmene.

19.06 og vi har kommet frem til Wood Island Harbor eller Biddeford Pool Yacht Club (BPYC blandt kjente) etter en fin seilas. Her ligger vi i gjeste bøye og skal på land å dusje. Ikke dumt

Morton ( som jeg tydeligvis heter her borte )