Søndag morgen, Branford Yacht Club og Ted møter opp litt etter klokken ni for å kjøre Morten til lege. Morten har utviklet en lei hoste som holder Morten (samt mannskap) våken om nettene. Men med resept på masse flotte legemidler har hosten blitt bedre og bedre. Det var "Flag Raising Day" på BYC idag og 4-500 medlemmer var på vei for grilling og aktiviteter. Vi snakket såvidt noen ord med grillmester`n som hadde fått jobben med å svi 450stk kyllinger. Synd vi ikke ble ut dagen men vi har hatt to flotte dager i Branford, fordet. Tusen takk til Ted for all kjøring og hjelp og til Sally for gode kaker som er borte for lengst.

Videre gikk turen til Fisher Island hvor vi akuratt IKKE rakk å komme på plass før ett lite squall kom over oss.
Med ett var vinden oppe i 35-40 knop og det blåste og regnet i en snau halvtime før det roet seg helt ned igjen.
Vi kom oss inn i bukta og lånte en moring for natten. 236 innbyggere bor på 10,5 km2 året rundt, mens i
sommermånenedene øker det til rundt 2000innbyggere. Den er geografisk nærmere Connecticut men tilhører New York og har Zip code som en Connecticut stat. Nåvel, ett flott sted med store hus og rike mennesker.

Neste dag var kursen mot Newport men vi måtte gi tapt for strøm, motvind og generelt alle elementer imot oss. Vi stoppet derfor på Judith Point, hittil dyreste marinabesøk i USA. 3$ dollars/foten gjør store innhugg i små
seilerbudsjett så vi nøyde oss med en natt samt lange dusjer for å få valuta for penga. Neste dag skulle vi jo til
Newport, selvutnevnt "Capitol of Sailing in the US" (har vi ikke hørt dette før?). Mye flotte båter og mange gamle 12meter`e fra America`s Cup. Mang en regatta har Newport som startsted. Vi gikk en god tur i byen og noen av mannskapet benyttet anledningen til å skaffe seg ny og tøffere seilbekledning. Det trengs nå som vi kommer nærmere og nærmere nord.

Martha`s Vineyard var neste stopp men nok en gang måtte vi gi tapt for strømmen. Med fire knop mot mål ville vi ikke være inne før sent på kvelden. Så vi tok nok engang en avstikker. Vi havnet da i Cuttyhunk, på moring. De er flinke til å få mest mulig ut av de små havnebassengene de har, så uten lokalkunnskap hadde vi ingen steder å
slippe dreggen. Denne dagen fikk vi 2 store og fine "bluefish", samme type som vi fikk ut av New york. Alltid herlig med fersk fiskemiddag! Hadde nytt seiltøy hjulpet på fiskelykken?

Torsdag derimot var alt timet og tilrettelagt for en rask overfart til Marthas Vineyard, Vineyard Haven.
Så istedenfor for 4 knop mot mål ble det 8,5 og snaue 3 timer senere var vi på plass. På disse tre timene rakk vi
og dra inn to fisker til, men de ble sluppet fri igjen på grunn av fiskeleit mannskap, mat i frysen og dårlig
størrelse. Det nye seiltøyet er definitivt bra for fisket! Det er tydelig at sesongen er på hell, for når vi kom ankret vi opp så flott blant noen private bøyer med god plass. En tur på land ble foretatt og når vi kom tilbake
så hadde det poppet opp 10-15 nye moringsbøyer rundt oss. Etter å ha dultet litt borti våre nye nabobøyer flyttet vi oss litt lenger ut. Fredagen ble tilbrakt på Martha`s Vineyard i en flunka ny Ford Mustang Cabriolet som
akuratt hadde blitt levert ut til utleieselskapet. Vi cruiset rundt øya med taket nede og tok inn de inntrykk og severdigheter som øya har å by på. Pappa ble så glad i bilen at det ble en vanskelig prosess å levere den fra seg
etter endt dag.


Lørdagen skulle vi så nærme Cape Cod kanalen som vi kunne komme. Vi skal legge oss rett utenfor og vente på riktig strøm på søndagsmorgen for å gå igjennom. På vei til Onset (som ble vårt stoppested ved kanalen) går vi igjennom Woods Hole. Trangt innløp mellom to sund. Selvfølgelig mye strøm og selvfølgelig imot. Aldri har vi gått så fort men samtidig så sakte. med 4-5 knops motstrøm ble det en seig tur gjennom innløpet som heldigvis ikke var så langt. Litt historie; Woods Hole huser verdens største non-profit oceanografiske institutt, Woods Hole
Oceangraphic Institution. Det var her Robert Ballard og hans team bygde robot-ubåten og utstyret til å finne
Titanic. Vel ute av Woods Hole var det likegreit å heve uti den gode kroken som har gitt oss lykke siden Spania.
Fisken beit villig og ble sløyet og lagt i kjøla, klar for middag. Etter litt googling finner vi ut at "bluefish"
er kjent for høyt PCB innhold og bør begrenses til en middag i måneden. Vi spiste i Mai(31.05) og i Juni (6.06),
så vi bestemmer oss for å stå over denne gangen. Ikke mere bluefish på denne gjengen nei.
Turen endte Onset hvor vi kastet dregg og tar heller en velfortjent pizza på Marc Anthony`s.

En noe annen pizza-opplevelse enn hva vi er vant med ble det. Med 8 langbord, med plass til ca 10 var det bare å finne seg en plass mellom to familier. Så gikk man til disken, bestilte 2 pizza og ei mugge med øl og fikk med
plastbestikk,glass og tallerkener. Restauranten var full til randen og 12 stk ble observert arbeidende bak disken.
Pizzaer ble ferdige hvert bidige minutt og en var ansatt bare for å rope opp navnene. JESSICA, I HAVE JESSICA.
PAUL, I HAVE PAUL!! MORGAN HANSEN, I HAVE MORGAN! Så var maten servert, god pizza og selvom lydnivået var øredøvende var det hyggelige på en annen måte.

Nå er vi på plass i Plymouth og skal starte på Mainekysten.

Hilsen (en noe selvlysende, PCB-utgave av) Magnus