27 april og vi kom flott frem til Myrtle Beach og Harborgate Marina.
Magnus skulle jo feires og vi ble invitert med på Apple Bee om kvelden. Flotte måltider i europeske størrelser.
De amerikanske er noen ganger håpeløst store. Vi har ennå ikke lært at det faktisk går ann å dele en porsjon.
Barbesøk ble det også, og der traff vi noen hyggelige amerikanere. Heather, Cris, Sam og Blake som viste oss nok en liten bar. Første bursdagsfeiringen til Magnus i USA.
Dagen etter ble det en kort tur og stoppestedet var Bald Head Island. En passe stor øy med mange sommerhus og noen fastboende. Her var det kun el biler og sykkler for almuen. Vi leide sykkel for en dag og bestemte oss for å drøye avreisen til langt utpå neste dag.
Milevis med strender rundt øya og strålende sykkelføre. Et lite bad på undertegnede i Atlanteren ble det også. Lenge siden vi har badet i sjøen. Siste badet var på Cuba og ICW vannet frister ikke mye til morgenbad.
29 april ble det nok en kort etappe til Wrightsville. Vi hadde fått et tips om hvor vi kunne legge oss for anker, men det de fleste ikke tenker på er dybden vi har.
Vi fant en ledig brygge rett foran broen - som har åpning i morgen kl. 07.00. Noen av disse broene stenger noen timer i rushtrafikken, så du må enten være tidlig ute eller ta en sen frokost.
Jeg prøvde meg på den lokale delikatessen "Fried Lobster" på en anbefalt restaurant ved siden av. Hmm... minner ikke om så mye annet som kommer fra sjøen og ikke det beste jeg har smakt.
Rett før 07.00 var vi klare til avgang og broen og resten av ICW gikk strålende. Motorseiling gjennom dagen med final stopp i Swansboro. Nok et lite tettsted hvor noen tok en liten handletur.
Det var det i Swansboro.
1 mai var vi nok en gang underveis klokken 7, og dagens mål er Oriental. Vi tok oss litt forbi Oriental og stoppet i River Dunes Marina. Dette er en resort langt ut i skauen som har alle mulig flotte fasiliteter, men ikke nok kunder pr dags dato. her skal det bygges mange flere ferie hus og dobbel så stor marina.
Nok en gang er ikke dybden på vår side, men vi er blitt ganske flike til å komme oss ut av gjørma.
Her fikk vi låne bil og fikk fyllt opp gassflaskene som var innkjøpt i Karibien. Vi bestemte oss for å bli en dag i denne luksusen. Her var det treningssenter, steam dusj, svømmebasseng, grillplass og sykkelutlån.
Dagen etter lånte Fride og jeg sykkler og tråkket den 50 minutters lange turen inn til Oriental. Nok en fredelig plass med begrenset tilgang til det meste.
På veien inn ble vi stoppet av bil og spurt om en gateadresse. Det viste seg å være nok en norwegian. I am a Norwegian too - Innflytter fra Dakota med aner på Hitra.
Vi grillet på kvelden og tilbrakte en del timer foran gasspeisen i en myggfri peisestue. Denne var kanskje ikke til fri avbenyttelse, men den sto åpen og klar til bruk.
3 mai kom vi oss ut den grunne passasjen og 42 nm senere var vi fortøyd i Belhaven Marina - North Carolina. Dette var oså en liten hyggelig plass hvor det skjedde svært lite. Belhaven Marina var veldig hyggelig. Mann og kone drevet som bodde på plassen i en svær RV (bobuss).
Denne turen innaskjærs fra Swansboro og helt opp til Norfolk, sparer oss for å passere Cape Hatteras. Cape Hatteras er ikke mest kjent for sitt gode vær og andre har ligget og ventet på godt vær i lang tid.
Vi steamer videre og dagens lange strekk er opp Aligator River - Pungo River Canal.Her er det gravd ut en bred kanal på 20 nm. Litt motgående taubåt og lekter trafikk, men plass nok til alle. Etter nok en fin dag stoppet vi opp i Aligator River Marina.
Vi trodde jo at vi skulle se noen Aligatorer opp kanalen og i Marinanen med det flotte navnet. Nei da , ingen aligatorer hadde vært i Marinanen siden 2009. Den var det riktg nok tatt mange bilder av. 10 fot stort beist. Lokale bjørnebilder hang det også inne på Marina kontoret som var en shell bensinstasjon og en restaurant.
Vi tok middagen inne på shellstasjonen og bestillte aligator til forrett. Fried aligator smaker som mye annet som er fried og litt kylling. Oppdrettsaligatoren kom ikke herfra og det var bøter for å fange lokale kryp av denne typen.
Inne på restauranten hilste vi så vidt på en voksent ektepar som også var på vei nordover i sin 71 fot store motorbåt. De var fra Michigan og på vei hjem etter et par år i Florida. Vi var de 2 eneste båtene i marinaen denne dagen.
5 mai var vi på vei videre nordover og planlagt stoppested før Norfolk var Coinjock. Her var det kun 1 marina, men de har i tillegg en World Famous Dockside Restaurant. Restauranten er Home of the 32 oz. Prime Rib - som er noe for storspiserne.
Helt først på kaia lå båten Twowowie fra Aligator Marina (dagen før). Jeg avtalte med de en felles middag i denne famous restauranten. Sharon og Lowell Blossom var noe blide og levende mennesker og middagen ble veldig vellykket. Lowell hadde drevet bilforhandler tidligere og vært svært aktiv i racing miljø.
Ikke noe dårlig samtalepartner for Magnus Rally mekker over en Prime Rib. De hadde hatt seilbåt tidligere og foretatt 3 atlanterhavskryssinger, men nå passet det best med motorbåt. Danske Peggy og Karsten Malmos gav oss masse tips om videre ferd oppover Chesapeake Bay. Før kvelden var over var det nærmest et lite Bavaria treff i marinaen. 3 båter av den typen er sjelden kost her borte.
Det ble faktisk fullt på kaia ( alle ligger longside ) så vi tok i mot en utenpå. Rafting, som det heter her borte er ikke vanlig.
Morgenen etter var vi atter i gang, med den siste delen mot Norfolk. Her skulle vi gjennom en sluse som ville ta oss noen fot høyere. Vi ankom sammen med andre seil og motorbåter Great Bridge Lock og forserte uten problemer. 10 nm senere var vi Norfolk. Her var det mye skipstrafikk og masse marinfartøyer.
Vi hadde booket plass på Waterside Marina - Down Town Norfolk.
Mandag 7 mai hadde vi tenkt å bruke på Marine museet og slagskipet USS Wisconsin. Det vi ikke viste var at det stengt hver mandag. Slagskipet måtte vi se på fra utsiden.
Fride og jeg forlot båten og satte kursen mot Richmond i leiebil. Vi hadde planlagt en tur til Washington og første stoppet her ble Richmond. Vi kjørte alle mulige veier utenom motorveiene og fikk se mange flotte plasser. Neste stopp for oss var Alexandria rett utenfor Washington DC. Herfra tok vi metroen inn til Washington og brukte en dag på å få sette mye av byen. En fin storby som ikke virker så sinnsyk stor. Vellstelt og ryddig med masse grønne lunger. Hvite hus var der fortsatt.
Torsdag 10 mai kjørte vi mot Baltimore, men tok en liten utstikker ut til Annapolis som vi hadde hørt så mye pent om. Annapolis virket veldig trivelig - selv om vi ikke fikk vært her så lenge.
TRIXI forlot Norfolk også på mandag og satte kursen nordover Chesapeake Bay mot Annapolis. Planlagte seilturer kan selvfølgelig endres og TRIXI fortsatte direkte til Baltimore. Her la de pent til i Hendersons Marina på Fell Point 24 timer etter avgang fra Norfolk.
Baltimore på sjøsiden var svært hyggelig. Her hadde gjort masse ut av gammel bygningsmasse og ny ble oppført i samme stil.
Vi var alle invitert til familien Johnson i Dallas (de vi møtte først på Soggy Dollar Bar og senere var invitert hjem til på St.John ). Aina og Magnus benyttet seg av denne invitasjonen og reise med fly fra Baltimore på torsdag.Magna og Ainus ble skikkelig foret som Texanere, og hadde en kjempe weekend hos Carla og resten av familien. De avsluttet også med et stop i Washington.
Vi forlot Baltimore fredag 11 mai - med kurs nordover i Chesapeake Bay. Nok en dag med fint vær og litt vind så vi fant nok et fredelig sted med lite vann for natten. Worton Creek ser ganske bra ut på kartet og alle målingene marinaene har vedr. dybder er ikke helt edruelig bestandig. Vi sklei inn akkurat på høyvann og alt var fryd og gammen.
Dagen etter skulle vi ut igjen, og da måtte det 2 forsøk til før vi kom ut. Måtte vente litt på mer høyvann.
Videre gikk det strålende og vi endte opp i Delaware City. Her var folket gått hjem for dagen, men båten foran hadde fått velkomstmappa.
Vi fikk besøk på kaia ganske fort etter ankomstav Doug. Han hadde sett det norske flagget og kom for en prat. Doug hadde en flott caps på hodet med navnet Kalmar Nyckel på. Kalmar Nyckel var en skute som kom fra Sverige i 1638 og etablerte den første kolonien "new sweden", i dag Wilmington. Det ble laget en replika av denne skuta her i Wilmington (nabo byen til Delaware City) i 1997. Doug var en av de frivillige mannskapene og han ordnet så vi kunne få en tur ombord samme kveld.
Han kjørte oss ned og tok oss med rundt på skuta som var stengt for publikum. En flott skute som drives med noen fast ansatte i sesongen, men mest frivillige. Som takk for denne omvisningen inviterte vi Doug ut på middag og vi fikk smakt på de lokale Crab Cakes.

Vi hadde egentlig planlagt å gå videre neste dag, men ble ikke helt kloke på tidevann og vind. Etter en prat med Tim på marinaen, som hadde et ganske raskt nett - ble vi enige om at denne dagen var ikke den beste for å gå videre.
Vi brukte dagen flittig til å vaske båten, og fjerne den gule fargen som du får på skroget oppover ICW og Chesapeake Bay. ONOFF gjorde susen og vi fikk mange forespørsler om å vaske flere båter.
Etter en lang vaskedag inviterte vi Sasha og Jenn fra båten Ramshackle på litt mat og drikke. Vi fikk låne grillen til marinanen og samlet sammen det vi hadde av mat i båten. Ramshackle hadde fått en dårlig start på en lenge planlagt seiltur.
2 års planlegging og jobbing for å få båten ferdig hadde fått en bråstopp etter dag nr 2. De hadde fått en fiskebøye fra en hummer teine inn i propellen og slaget hadde revet løs motorfestene. De lå nå her på 8ende dagen, men begynte å se lyset i tunnelen.
De har planlagt en tur opp østkysten av USA, Canada og over til Grønland. defra skal de seile direkte til Portugal. Derfra til Kanariøyene og over Atlanteren før de setter kursen vestover til hjemmelige farvann. Vi grillet og koste oss og fikk også besøk av Doug som hadde sett på siden vår at vi ikke hadde reist videre. Veldig hyggelig lag! Kanskje vi ser Ramshackle igjen lenger nord.
14 mai hadde vi avstemt tidevann og vind med avreise, og kl 05.45 var vi på tur mot Cape May. Dette er ut Deleware River, som er mer en fjord enn elv. Utpå ettermiddagen ankom vi Cape May og la til i en hyggelig marina. Utsch's Marina.
Neste dags værmelding var ikke best med mye vind og regn, så vi bestemte oss for drøye en dag. Magnus og Aina skulle komme fra Washington DC, men offentlig kommunikasjon til Cape May er ikke den beste. Vi fant ut at vi heller kunne plukke de opp i Atlantic City 16 mai.
Cape May er et typisk feriested. 4000 fastboende med opp til 25000 i sesongen, iflg John som er frisør der og klipper med maskin og støvsuger. Kort over det hele ble jeg.
onsdag 16ende satte vi kursen mot Atlantic City i veldig lite vind, og mye gammel sjø. Bølgene ville ikke helt samme veien som oss, men vi rullet oss frem til Sentaor Frank S Farley State Marina. Sånne korte navn er gull verdt når du skal kalle de opp på vhf'n.
Klokken 5.00 pm kom Aina og Magnus med toget fra Washington, og mannskapet var fulltallig igjen.
Værmeldingen for de neste dagene så ikke helt god ut for oss som skulle nordover. Vind og strøm midt i trynet. Vi gjorde et forsøk etter en bedre 17 mais frokost. Fride hadde til og med 17 mai sløyfe på. Etter et par timer med svært lav fart og kurs mot europa, snudde vi og seilte tilbake til vår marina med det korte navnet.
Her var gjensyns gleden stor, og flere båter kom tilbake etter en formiddagstur nordover.
I steden for en lang seiltur tok vi en lang by tur. Tanger Outlets er en drøm for kreditkort med over 100 butikker som har masse rabatter. Nye skjorter til undertegnede og undertøy uten ventilering. Vi gikk gjennom et fattigslig strøk, med bare afro amerikanere tilstede. På veien tilbake gjennom samme strøket ble vi stoppet av en politibil som gjerne ville kjøre oss til marinaen. For dette strøket vi gikk igjenom var det værste i hele Atlantic City. Vi takket ja, men kan ikke anbefale baksetet i en slik politibil - veldig trangt.
Vi ligger nå i Atlantic City og venter på gunstigere vær.
Morten