Miami til Myrtle Beach i løpet av 17 dager.
Før vi kunne forlate Miami måtte alle papirer være på plass. Vi hadde tatt kontakt med Coast Guard når vi kom inn til Miami første gang - og gitt alle opplysninger over vhf om mannskap (med alle detaljer ned til passnr), båt og siste havn. Coast Guard gav oss et telefonnr til U.S. Customs and Border Protection som måtte ringes 1-800-432-1216. Dette tok vi tak i neste morgen og måtte oppgi alle detaljene nok en gang, her vi fikk et referansenummer. Dette skulle vi ta med oss -alle sammen - og møte opp hos disse myndigheten, som holdt til i cruise havna. Alle troppet opp og vi fyllte ut skjemaer og viste frem visum. Alt vel så langt og det eneste som manglet var en Cruising lisence. Den kunne vi få på kontoret ved siden av, men de var stengt i helgen så der måtte vi komme tilbake på mandag. Mandag formiddag var jeg på plass og fikk en bunke papirer som skulle fylles ut. Ferdig utfyllt etter beste evne bar det inn til en kvinnelig medarbeider med en streng mine og høythengende pistolhylster. Her startet vi en liten diskusjon om hvor denne båten kom fra. Damen mente at siden Den Svenska krysserklubben hadde utstedt eierbeviset måtte båten være svensk. Jeg hevdet at båten var norsk, med norsk eier og hjemmehavn Drammen. Hun hadde aldri hørt om Drammen så den saken var udiskutabel. Vider fant hun ikke havnen vi hadde reist fra på Cuba i papirene sine, så det var bare å komme opp med en ny havn! Jeg gav henne flere alternativer som ikke var så langt unna og hun gav seg på det.19 dollar senere dro jeg derfra med en Crusing License på en svensk båt, og beskjed om at vi måtte melde oss i alle havnene nordover. Vi var vel litt overrasket over at vi ikke ble kontrollert da vi kom fra Cuba, siden USA's forhold til Cuba ikke er det mest smidige og vi hadde hørt mange skrekkhistorier om ransaking av båter mm.

Vårt første stoppested på vei nordover var Port Everglades 10 april. Herfra tok jeg som en pliktoppfyllende nordmann i svensk båt, kontakt med de lokale myndighetene og forklarte situasjonen. Etter 2 førsøk - og det var ikke på grunn av engelsken min - hørte jeg mannen i telefon riste oppgitt på hode og stønnet " have a nice evening ". Med Cruising License som er gyldig i 1 år skal man selvfølgeig ikke måtte melde seg - tulle dame i Miami.

Neste dag startet vi med friskt mot på Intracoastal Waterway (ICW). 17 bruer passerte vi den dagen. Trikset er å ha båtfart på 6 til 7 knop mellom de bruene som har faste åpningstider. Her hjelper det ikke å være utlending hvis du kommer litt for sent. Alle bruene du passerer skal kalles opp på kanal 09 og du skal avlevere båtnavn. I Georgia og South Carolina er vi også blitt spurt om hjemmehavn - og der har vi tatt sjansen på DRAMMEN selv om det er en "svensk" båt.
Den første delen av ICW fra Fort Lauderdale og nordover var endeløse rekker med kjempestore hus langs trange kanaler. Miracle mile heter det vist også og her bugner det av velstand. På en av de store var det et norskt flagg og vi hoiet til en kar på land. Nordmann som hadde tilbrakt påsken på feriestedet sitt. Landstedbåtene som ligger til alle husene er selvfølgelig også i millionklassen.
Etter 9 timers kanal kjøring stoppet vi i West Palm Beach. Denne natten ble tilbrakt på svai ved Riviera Beach.

Torsdag 12 april hadde vi nok en lang dag i kanalene og kastet ankeret utenfor Fort Pierce. Vi fikk oss en liten tur i land i denne veldig rolige byen. Nesten ingen mennesker er å se - med unntak av de som kjører bil. Gående som oss blir nok sett på som en sjelden rase. De første 2 dagene var kanalene smekk fulle av hus og villaer som alle skulle overgå hverandre, men senere ble det litt mer sporadisk.

Dagen etter bar det videre og vi hadde bestemt av Cocoa Village var et godt utgangspunkt for å besøke både Cape Canaveral og Orlando. Vi kom frem på ettermiddagen og fant et greit sted å ligge for anker rett utenfor et parkanlegg med dingy dock. Vi kom oss på land og planla litt for de neste dagene. Magnus fant leiebil i Port Canaveral som skulle hentes lørdag morgen. Han og Aina skulle besøke kjente i Disney World (ikke bare Donald Duck) og ville bli borte fra båten noen dager. Fredag kveld blåste det ganske friskt og midt på natten ble vekket av ukjente lyder - vi var på grunn. Det blåste hatter og høy og dreggen hadde mistet feste. Ved hjelp av gummibåt og egen motor kom vi av uten å ta med oss noen andre båter som lå veldig nære. En kjekkas vi snakket med som hadde ligget der i 6 mnd måtte også flytte seg i løpet av natten. Det var fortsatt meldt mye vind så vi sjekket med nærliggende marinaer om mulig plass. Harbortown marina på vei over mot Cape Canaveral hadde plass og vi flyttet oss etter Magnus hadde hentet leiebil. En helt grei marina med hyggelige priser og betjening litt utenfor "hovedveien" men godt i le for det meste av vær. Søndagen dro Aina, Magnus og Gjermund til Universal Studios i Orlando. Fride og jeg hadde allerede bestillt biletter på en amatør teater forestilling i Cocoa Village " Titanic". Tenkte det var greit å få litt info om navigeringen i nord - og så var det 100 siden Titanic gikk ned. Universal var en stor opplevelse og det var også teateret med 68 skusepillere.

Mandag dro Aina og Magnus til Disney world mens vi andre fortsatte videre nordover. Vi ankret opp i Daytona Beach etter nok en lang dag på ICW. Generellt kan vi vel si at farbarheten så langt har vært best i Florida. Dybdene som kan være en utfordring har stemt og vært tilstrekkelige for oss med 1,8 m dybde. Georgia hadde derimot noen passasjer som man helst skulle passere på høyvann, selv om kartene sa OK. Jekyll Creek og Little Mud River burde vi skjønt betydde noe mer en bare stedsnavn.

Tirsdag 17 april kl 07.10 heiste vi ankeret. Målet var et eller annet sted vi kunne få opp båten og byttet en ødelagt ventil fra septik tanken og stoffet båten under. Litt sjekking på nettet og noen telefoner gav oss løsningen for denne jobben. St.Augustine og Oasis Boatyard var stedet. Her møtte vi Nancy på kontoret som var vennligheten selv. Vi avtale løft dagen etter på høyvann. Onsdag morgen kom John ned på kaia for å forberede løftet. Vi ble enig om plassering av stroppene til travelliften og det raskeste og mest perfekte løftet ble gjort på få minutter. Båten ble høytrykkvasket og Vi ble plassert og støttet opp etter alle kunstens regler. Gjermund kastet seg over ventilen og jeg gikk løs på undervannskroget. Vi fikk låne alt vi trengte av verktøy og det de ikke hadde av forbruksmateriale fikk vi tak i hos Westmarine ikke langt unna. Torsdag kveld var både ventil og skrog gjennomføring byttet. Skroget hadde fått 1 til 2 strøk med bunnstoff. Aina og Magnus hadde kommet tilbake fra en flott opplevelse i Disney Land. Fride hadde leid sykkel i 2 dager og utforsket denne eldste byen i USA. Etablert av den spanske oppdageren admiral Pedro Menéndez de Avilés i 1565. Mye slossing om denne byen først med Franskmennene og senere Engelsmennene som tok over i 1763. EN nå svært fredelig og hyggelig by.

Fredag 20 april ble vi løftet pent ut på vannet igjen og vi fortsatte nordover. Dagens etappe sluttet i Fernandina Beach. Dette er den nordligste byen i Florida. Her dukket det opp noen store fabrikker i kontrast til alle husene vi hadde sett så langt.

Vi hadde hørt mye om at Georgia var bare å seile utenom, men været gjorde det slik at det ikke var noe alternativ. Det var meldt store endringer med mye vind, så vi satte kursen mot Brunswick i Georgia. Her ble vi kalt opp av Sherry fra Brunswick Landing Marina med info om hvor hvordan vi skulle legge til. Veldig god stemning i denne marinaen med fine fasiliteter. Etter å ha følt Georgias moder jord under kjølen ved passering av Jekyll Creek tok vi gjerne i mot tips fra andre om nye grunne steder. Little Mud River var et sted som noen motorbåt naboer hadde vært nedpå tidligere og burde passeres på høyvann. Tiden for høyvann passet dårlig så vi satset på værmeldingen skulle stemme sånn nogenlunde og satte kursen ut i Atlanterhavet. Vi hadde dagen på oss før det skulle blåse opp mer. 1 times gange ut i Atlanterhavet før vi kunne sette kursen oppover langs kysten. Innseilingen i Doboy Sound kunne gå siden det blåste fra vest og derfor ikke så stor sjø. Dybdene der var ikke mye å skryte av, men med litt fin-navigering unngikk vi 2,1 meterne i leden. Duplin River ble kveldens ankringsplass litt i le for vestavinden. Her var det 3 andre båter som også hadde valgt et litt lunt sted med masse innsekter - de minste er No Se'em - som kommer inn over alt.
Man tjener ikke noe på å gå utenfor kysten bare for en dag. Man bruker min 3 timer bare på å komme seg ut og inn igjen.

Mandag 23 april våknet vi til en helt annen temperatur. 9,5 grader er ikke det vi er vant til, og dynene ble hentet frem i løpet dagen. Vi fortsatte på ICW og endte opp i Thunderbolt Marina. Vi valgte å holde oss til landfaste fortøyninger da det ikke alltid er godt med plass til å ankre i ICW, og ikke opptimalt med den vindstyrken vi hadde. Thunderbolt marina vartet opp med avis og doughnuts på morgenen.
Tirsdagen forlot vi Georgia og seilte rett over Savannah River, rett i kjølevannet til et stort containerskip. Da var vi i South Carolina og Beaufort var stoppestedet.

Dagen etter hadde vi sett for oss at vi skulle rekke Charleston, så vi startet tidlig. De fleste bruene etter Florida åpner etter behov og det er bare å be om åpning. Det vi hadde glemt å sjekke var selvfølgelig om det var noen bruer i nærheten som hadde andre åpningstider. Og sannelig traff vi en svingbru som ikke åpnet på 45 minutter. Litt jobb å holde seg på plass i kanalen med 20 knops vind og strøm som presser mot brua, men det gikk bra. I dag hadde vi et litt eksklusivt møte. En aligator svømte rett foran båten. Høyt i vannet , kanskje den ikke likte salt vann? ICW er veldig godt merket med røde og grønne sjømerker. Noen er bøyer, men de fleste er faste merker. I noen av disse har fiskeørnen bygd rede og sitter så kjekt å passer på. Delfiner har det vært hele veien og noen få ganger har vi sett halen på ei sjøku "Manatee".
Charlestone traff vi på ettermiddagen og fikk oss en plass på megadocken i Charlestone City Marina. Vinden presset oss godt inn til brygga og hvis den ikke gir seg kommer vi nok ikke ut derfra uten hjelp. Charlestone var en svært flott og velholdt by - i hvert fall den delen vi spaserte gjennom. Mange utrolig flotte gamle hus med hager som kunne vært avbildet i den slags faglitteratur - som jeg ikke kan navnet på.

Torsdag 26 april: Vi hadde nå sjekket med neste bru som var 6 nm unna, at første mulige åpning var kl 09.00. Vinden hadde løyet så mye at vi klarte å få baugen ut ved hjelp av et spring og noen sterke karer. Klokken 08.00 var i avgårde mot Georgetown. Varmen har nesten kommet fullt tilbake, men vi savner Karibien!
Når det har vært mulig, har vi rullet ut seil. Dette sammen med motor har gitt oss god fart og 50-60 nm på en dag er ikke noe problem. Da er vi inne på ettermiddagen og kan se oss litt omkring. Mye likt landskap å se, men for de som står til rors og navigerere er det nok å følge med på. Veldig grunt utenfor (og tildels i)leden.
Georgetown var nok en fredelig plass med en hyggelig waterfront hvor båtfolk og lokale kunne slappe av etter dagens dont. The Boatshed Marina hadde akkurat det vi trengte av fasiliteter.

Fredag 27 april og Magnus fyller 24 år. Frokost med lys på bordet og pakker før vi motorseiler videre nordover.
Myrtle Beach er dagens mål med feiring av Magnus.