Onsdag morgen kom og gikk og så var vi plutselig 5 på båten. Det gjorde at jeg og Aina kan flytte ut av salongen og inn i forpiggen. Når man sover i salongen er det flotte fasiliteter, med kort vei til kjøleskap, kald brus og øl, godteriskap og pc med storskjerm. Men jaggu var det deilig å få ett eget rom også. Bendik, Marita og Mamma reiste hjem ganske tidlig denne dagen men vi stod opp for å gi de en skikkelig avskjed. Tusen takk for hyggelige uker og jeg flytter gjerne inn i salongen igjen hvis dere vil komme på mer besøk. Ikke tenk på det! Reisen til British Virgin Islands (BVI) ble satt til fredag og vi fikk torsdagen til å gjøre oss klare. Vi handlet, reparerte og dro på Happy Hour som seg hør og bør. Der kom vi i prat med noen amerikanere som var på ferietur. Det nærmet seg slutten på Happy Hour og Fride hadde satt igang matlagingen på båten så vi inviterte like gjerne Joe og Sonia med på båten. Det blir ett veldig hyggelig lag som varte ut i sene nattetimer. Joe og Sonia bor ikke så langt fra vår planlagte rute oppover kysten av Maine, så telefonnummer og adresse ble utvekslet. Guidebook`n over Maine ble også tatt frem og vi fikk masse gode tips. Vi gleder oss veldig til å møte de igjen på vei nordover.

Fredagen kommer så vi reiser ut av havna, klare til bruåpningen klokken elleve. Det er rundt 80 nautiske mil som som skal seiles til BVI så vi har planlagt en nattseilas. Vi seiler derfor innom Anguilla og legger oss for dregg. Vi svømmer iland og prøver å bruke oppe alle myntene vi har igjen av Eastern Caribbean Dollar. Må bare beklage til strandbaren som var der, de fikk myyyye smått denne dagen. Vi spiser middag og letter dregg og så er vi underveis.

Dette var Ainas første nattseilas og vår første nattseilas på en stund. Det er alltid spennende og jeg gledet meg til å vise Aina hvor mye stjerner man ser på havet, samt stjerneskudd, morild og alt det flotte vi opplever natterstid. Det er mindre vind enn meldt så vi begynte med motorseilas. Når det ble min og Ainas vakt så blåste det endelig litt opp så vi kunne bare gå for seil. Motoren struptes også gled vi stille fremover, sammen med tre andre båter som hadde valgt å ta turen over samme natt. Desverre så sluttet det å blåse alt for fort så jeg måtte purre på Penta`n. Men ingenting skjer! Bare litt flikking i instrumentet og noe rare lyder fra en startmotor som sliter tungt. Vekket pappa og etter litt rask feilsøking er feilen funnet. Tomt for strøm. Vi jumpet startbatteriet fra forbruksbatteriene også er vi på vei igjen. Ingen krise, dette er jo en seilbåt og alt men det er store sjanser for at vi fortsatt hadde ligget der ute. Med andre ord, lite vind! Senere finner Pappa en løs kabel som har hindret lading til startbatteriet og problemet er fikset. Batteri er dog under streng overvåkning.

Vi tøffer gjennom natten for motor og om morgenen skimter vi BVI og Virgin Gorda. Vi legger oss nord på øya, ett flott sted som heter North Sound. Godt beskyttet mot bølger og vind og plenty med båter, resorter og aktiviteter. Pappa, Aina og jeg reiser for å sjekke inn og hilser såvidt på ett annet norskt par som også er på seiltur. De forteller oss at vi må legge oss utenfor Saba Rock og spise middag der. Godt forslag. Morten og Fride hadde vært ute å ruslet en god tur og vi bestemte oss for å flytte fra Leverick Bay og bort til Saba Rock. Der treffer vi på de norske seilerne igjen og vi opplever nok en gang hvor liten verden er. Fride og Morten skulle bare bortom for å hilse på og oppdager at her var det noen kjente ansikter. Joda, 4 gamle kolleger fra SAS. For en fin bursdagsgave til Fride! Så over på deres båt for litt catching up! Birger og hans kone Torill, Ove og hans kone Turid tok oss vennlig imot med en velkomstdrink og vi ble sittende å prate en god stund. De var så heldige å få lov til å "passe" på en stålbåt for en god venn. Vi feiret Fride på kvelden med en god middag på Saba Rock. Saba Rock er en bitteliten øy som ligger midt i innløpet til North Sound. Den var tidligere dykkeskole/butikk/bar og hjem. Nå er den ett bittelite resort med restaurant. Flott sted!

Fride og Morten var her for snart 15 år siden og hadde gode minner om ett sted kallt "The Bath" helt sør på Virgin Gorda. Vi tok selvfølgelig turen innom. Dette er en must-see. Vi seilte nedover på ettermiddagen og fortøyde i ei bøye. Det var masse ledige bøyer, noe rart tenkte vi, men var glad for at vi fikk stedet for oss selv. Ett ekspedisjonsteam ble satt sammen og jeg,Aina og pappa tok første tur inn til stranden. Her er det ikke lov å dra jolla på land så den må fortøyes i egne blå bøyer før man svømmer siste biten inn. Vi tok en gåtur/klatretur på Bath som er en hel haug med gigantiske steiner som ligger på stranden. Antageligvis fordi det før har vært fjell her, men fjellet er forvitret og bare de tyngre mineralene er igjen. Se bildene så skjønner dere hva jeg mener. Vi spiste ombord og tittet på de 3-4 andre lysene rundt oss fra andre båter som hadde valgt "the Bath" som overnattingssted.

Tidlig neste morgen (Mandag) kommer armada`n med seilbåter inn mot vårt idylliske sted. Det er nesten kamp om de 20-30 bøyene som er ledige og folk spør hvor lenge vi skal ligge. Vi begynner å få mistanke til at det bare er lov til å ligge her på dagstid idet det ropes fra en båt på leting etter bøye "Whoaa, how early were you guys here??". Mistanken har senere blitt bekreftet og det er visstnok høye bøter for å overnatte der. Litt flaks skal man ha! Vi overlot vår bøye til noen nye gjester og satte kursen mot HMS RHONE, ett skipsvrak som ligger på 8-30 meters dyp. Skipet gikk ned i 1867 og var et av datidens store skip. Det sank under en orkan med 115 mennesker ombord. Jeg og Bendik har øvet opp fridykkeevnene helt siden Hellas så jeg så veldig frem til å få dykke på noe så stort og gammelt. Desverre var ikke været med oss. Overskyet og mye vind/bølger ødela sikten i vannet, så vi gikk isteden videre til The Bight. Som plaster på såret fikk vi en tuna på kroken som rakk til middag for alle.

De neste to dagene ble brukt i Road Town, Tortola hvor vi var på museum i den gamle guvernørbyggningen, var på kafèr og kikket i butikker. Road Town var ett planlagt stopp for å få stocket opp båten litt før de neste småøyene. Etter å handlet og fylt båten godt opp seilet vi videre til Cane Garden Bay, på nord-siden av Tortola. Her møtte vi igjen Norbert fra båten Meltemi. Han hadde hoppet av for to uker og hadde rolige uker i Cane Garden Bay på land i leilighet. Alltid hyggelig å møtes igjen og høre hva man har gjort siden sist. Jeg spør han ut om Soggy Dollar Bar og han lover meg at det er den beste Painkiller`n han noensinne har smakt. Som musikk i mine ører.

Så Fredag morgen seiler vi til Jost Van Dyke og en av mine store høydepunkt og delmål på denne turen. Vi skulle til White Bay og Soggy Dollar Bar!! Dette er ett sted mange seilere har hørt om og jeg fikk høre om det gjennom en artikkel fra Aftenposten. ( http://old.aftenposten.no/reise/article4268891.ece ) . Helt siden vi kom til Karibien har vi prøvesmakt painkiller`s på øyene. De er tydeligvis ikke helt enige om hvordan den skal smake så vi har fått oppleve det brede og hele spekter. Alt fra daquiri med is, rom og altfor mye kokkos, altfor mye kokkos og ikke rom i det hele tatt og juice med kokkos. Baren heter som sagt Soggy Dollar Bar og er fra den ble startet i 1970. Da måtte sjøfarende svømme inn og deres "dollar" ble "soggy". Nå, i dinghiens alder er det ikke noe behov for å svømme så vi var klare på slaget 17 til ei runde PainKillers til alle rundt bordet.
Og jeg ble ikke skuffet. Det er den beste jeg har smakt! Det blir mange painkillers denne kvelden og mens jeg står i baren kommer jeg i prat med en annen bargjest. Og som om min dag ikke var bra nok, dette var tidligere EIER av Soggy Dollar Bar! For ett sammentreff og for en fantastisk slutt på min reise etter den perfekte painkiller! Bruce, you made my day!!

Samme kvelden havner i prat med en gjeng amerikanske og kanadiske seilere/turister. Glen og Tam samt Robert og Elaine var på seiltur i BVI`s og var glade for å møte noen som skulle seile i deres hjemlige farvann. Utrolige hyggelige mennesker og det tok ikke lang tid før vi var invitert til Anndale Yacthclub i Halifax. Er utrolig koslig å møte mennesker og utveksle erfaringer. Man kommer så tett inn på mennesker med en gang og det er alltid hyggelige mennesker! Vi kommer til å ta de opp på invitasjonen og tar garantert turen innom! I gjengen satt også Elise, Carla og Mary Kate. De hadde tatt ferje fra St.John og mistet ferjen hjem og derfor tatt inn på "THE" villa at Ivan`s Campingground. Plutselig var det stengetid i baren (de stenger tidlig her nede) og vi bestemte oss for å reise tilbake til båten. Vi hadde ikke rukket å bestille noe mat, så vi bestemt oss for en sen middag i båten. Elise, Carla og Mary Kate hadde også gått glipp av mat-serveringen så vi shanghaiet de tilbake til Trixi for å få i de noe mat. Ett lystig lag og vi ble riktig så gode venner før vi skilte lag. Dagen etter seilte vi til St.Thomas mens vi mimret og snakket om hvor fin kvelden i forveien hadde vært.

Vel fremme kjører Pappa og Morten iland for å finne ut av Customs og Immigration. Dette er amerikansk land så her er det noen nye regler vi må forholde oss til. så tikker det inn en melding fra Carla"Takk for den morsomme kvelden igår. Dere må gjerne komme til middag hos oss idag"?(på St.Jhons). Vi hadde selvfølgelig lyst til dette og begynte planlegge. Så kommer Pappa og Morten tilbake fra Immigration og havnejakt. Vi har fått båtplass i havna lenger inn samt alle må møte opp på immigration for å sjekke inn. Masse papirer må fylles ut for hver enkelt reisende og vi begynner å miste håpet at vi rekker en tur til St.John.

Men etter fantastisk samarbeid mellom hele mannskapet får vi lagt båten til kai, fylt ut alle papirer, sprintet bort til Immigration, sjekket inn alle, sprintet tilbake, dusjet alle sammen bestilt taxi og kommet oss på 17.30 ferja! Og det angrer vi ikke på! Carla hentet oss på ferjeleiet og kjørte oss opp til feriehuset de hadde leid. Ett fantastisk sted med svømmebasseng og det hele. Vi fikk så møte på Carla`s sønner Dan og Patrick, samt Dan`s kjæreste Jess. Senere på kvelden kom også Mike med sin kjæreste Lauren. De hadde reist siden seks om morgenen men holdt ut alt maset fra de norske gjestene :) Vi fikk servert utrolig god mat. Biff (Picanha) med gode viner til. Selskapet varte ut de sene nattetimer og de siste la seg ikke før klokken var 5 om morgenen.

Tusen tusen takk for invitasjonen, Carla, Elise, Mary Kate, Dan, Jess, Mike, Lauren og Patrick. Dere gjorde virkelig St.John til ett sted vi aldri kommer til å glemme.

Igår var det skipsmøte og avreise fra US VI skjer idag. Vi setter kursen rett mot Dominikanske Republikk og regner med å ankomme om ca 2-3 dager.
Inntil da, Ship`o`hoi.

Magnus